Det har skjedd så mye siden sist. Jeg har blitt gift! Og jeg har blitt gravid igjen. begge tingene er fint, men jeg er vanvittig sliten. Mest fordi jeg selvsagt er kvalm døgnet rundt pga graviditet. Men jeg er lykkelig. Bryllupsdagen var perfekt og sola skinte virkelig masse 
Masse fine gaver og en veldig fin dag!
2 uker etterpå så tester jeg positivt, og vi hadde tenkt å prøve igjen. Her går jeg og venter på mensen for 3 gang etter sist barn + amming, men den kommer aldri hehe. Det er spennende at føret har samme termin som sønnen min hadde, 15 mai.
Ellers går forholdet opp og ned, jeg fikk en real nedtur etter bryllupet. Det var så godt med all oppmerksomheten og vi følte oss perfekte begge to, dagen etter satt jeg og gråt for hvert kort jeg leste (trolig pga hormoner). Det er fint å være gift, men vi krangler om daglige gjøremål stadig vekk. Så rydder vi og alt blir bra igjen. Nå er jeg ikke særlig i form og jeg blir dullet med masse. Det er deilig med en mann som tar hensyn til meg
Jeg leste at samboere/ektepar som ikke osver sammen kanskje kan få bedre nattesøvn. Og det tror jeg er sant. Har ikke tall på alle gangene jeg har våknet. Men jeg syns nå det er koslig å våkne opp sammen da. Hadde jo vært litt ensomt om morgenen. Ikke at det spiller noen stor rolle akkurat nå, jeg står jo opp klokka 5 gjesp..men tja kanskje jeg kunne vurdert å sove fra hverandre engang, men iblandt er det eneste plassen man ser hverandre og snakker itt med hverandre etter dags forløp også..
Jeg må slutte å lese triste bøker på toget hjem. der sitter jeg og snufser og tårene renner mens jeg febrilsk ser ut av vinduet og snufser halvkvalt hehe. Stillevogn så de fleste sover, men kan jo begynne å lure. For øyeblikket leser jeg “spis elsk lev” om ennyskilt kvinne som reiser til Italia bare fordi språket er så vakkert og skal finne seg selv. Hun skal også til India. Det er en sann historie og den er virkelig bergtagende. Men så sitter jeg på toget da og gråter fordi hun gråter i boka. Jeg leste et sted at å lese bøker var det beste du kunne gjøre mot stress fordi da da kommer inn i annen virkelighet. Vel stemmer det, men jeg bor jo i boka og verden min forsvinner totalt. det er såvidt jeg husker å gå av tbanen om jeg leser der…
I går satt jeg og skrev bryllupstalen min og jeg gikk virkelig inn i meg selv for å finne ut hvorfor jeg elsker mannen min og hva jeg tror framtiden vil bringe. Jeg er skitnervøs for å holde tale og strengt tatt trenger jeg ikke. det er 40 mennesker som som er meg mere eller mindre nær som skal høre, men jeg hater å snakke i store sammenhenger. Likevel føler jeg at det er nødvendig. Jeg vil virkelig gjøre litt ære på han, tross noen problemer er jeg glad i han.
Det er en stund siden jeg har skrevet her. Det er fryktelig travelt for tiden. Den berømte tidsklemma. Om man søker på nettet på dette ordet får man masse greier. Noen tyr til simple living som betyr egentlig å forenkle livet enten innenfra eller utenifra. I for seg en veldig intressang tankegang, men for min del trekkes jeg stadig etter tørst på kunnskap og viten og jeg blir i ekstase over nye teknologier etc. Jeg elsker noen ganger et hektisk. Jeg må jo si at etter jeg fikk barn og mann etc så har jeg ikke kjedet meg et sekund. Og det må da være et veldig stort pluss i min marg iallefall Jeg fant også en annen blogg og jeg syns det som sto der var veldig bra skrevet. Det er viktig å kanskje bare sette seg ned og tenkte over hva er det man egentlig stresser for. Jeg har funnet en del ting som hjelper. Jeg leser. Det ble nydelig påvist av en forsker(ja ikke sant hehe) at lesing av bøker er det aller beste du kan gjøre for deg selv for å stresse ned. Å gli inn i en annen verden er utrolig bra måte å flykte fra virkeligheten og det gir deg motivasjon til å fortsette dagen. For min del får jeg ofte inspirasjon også. Iblandt leser jeg triste bøker bare for at jeg da føler jeg at jeg har det bedre enn de selv om det er litt falut å sitte og snufse som en idiot på stillevognen på toget.
Uansett i det siste har det vært max stress. Jeg skal gifte meg neste helg. Tenk det. Jeg har så klart stresset rundt for å fikse og ordnem etc. Og jeg som ikke har lyst å stresse hater å planlegge slikt. Men jeg gleder meg til dagen. Jeg og min mann har hatt det mye bedre i det siste og det er så deilig. Jeg tror nok at alle menn har sine irritasjonsmomenter, men jeg øver meg masse på å overse dem. Det er vanskelig, men om jeg setter pris på det han gjør bra istedet så blir han mindre irriterende på de andre områdene. Bare prøv. Det aller beste en mann vet er å bli satt pris på for den han er og det han gjør for familien. Like mye som vi kvinner trenger å føle at han bryr seg om hver minste følelse vi ytrer om…
Jeg har en plan, etterhvert som dette bryllupet er over og vi har nytt hverandre skal jeg gå litt nærmere innpå han og prøve og forstå han. Har tenkt å teste han på noen områder og på den måten kanskje jeg lærer noe jeg kan formidle videre her.
I går satte vi oss ned etter litt hint og klyning fra min side og snakket om oss og forholdet vårt. Vi innså begge to, etter at jeg mente at vi var inne på en vei som ville ende galt, at noe måtte forandres mellom oss. Finne tilbake til kjærligheten. Om det kommer til å skje er uvist men jeg har virkelig lyst å leve resten av livet lykkelig sammen med han. En bra egenskap han har er at han er villig til å prate om forholdet og er innterssert i å få det bedre. Jeg skulle prøve å ikke mase om hvor sliten jeg er hele tiden og heller si først at det ikke er hans skyld. mannen tror vist automatisk at han har mislykkes når jeg ikke har det bra. Og han skal prøve å ikke være negativt innstilt til alt. Vi snakket om flere eksempler og hva vi egentlig følte bak disse temaene. Noe av det har jeg skrevet om her før. Alt i alt føler jeg meg mye lykkeligere i dag og det var så deilig å endelig føle seg litt forstått uten å behøve å snakke sammen ved å krangle
Det har vært en laaang helg. Jeg har egentlig bare vært et vedheng på fisketuren til sambo. Selv om han fikk fisket masse sammen med kompisen sin og jeg fikk besøkt familien har vi bare skulet og småkjeklet masse. ikke har han brukt fiskestanga heller nesten hrmf… Idag når begge er superslitne etter en dårlig natt med ungehyling og sen hjemkomst fordi undertegnede maste seg til å spise middag med familien sin først. Jeg gledet meg til å komme hjem og slappe av, men ble bare dratt ut igjen for å se på servantkraner. I bilen kjekler vi og det ender nok engang i en krangel. Jeg er så lei av å krangle om hverdagssresset vårt, hvem som er mest sliten og jeg er faktisk ganske så lei av å ikke orke noe. Fanget i tidsklemma og i bunn og grunn skulle virkelig verden stoppet opp. Jeg takler ikke en slik hverdag, men det stilles forventninger og krav. Alt jeg vil er å få litt fred og ro innimellom. Hva har skjedd med oss? Hvorfor har det å få barn, bil, hus og 2 perfekte jobber gjort meg mere ulykkelig når jeg vet jeg burde være så glad for at jeg har fått det så bra.
Hvis det er en ting jeg og mannen krangler om, så må det være husarbeid. Hvem gjør mest og minst. jeg er kanskje litt for sykelig opptatt av likestilling og mener vi skal gjøre likt arbeid, kanskje ikke det samme arbeidet men bruke like lang tid. Så da jeg bruker mye tid på å vaske klær, rydde kjøkken, legge lillegutt, ta vekk etter middag så blir jeg litt pert når han kun lager middag som tar 20 minutter maks og forlanger jeg skal rydde opp for han lagde jo middag. Jeg sa da at han i det minste kunne ta ut av oppvaskmaskinen og dermed var vi igang igjeeennn. Så står vi der og er sure på hverandre og skylder på hvem som gjør mest. Jeg blir så lei, men samtidig så vet jeg at det er helt idiotisk å krangle om dette. Men det er litt sånn i hverdagsmaset, når begge to er slitne og har forventninger til hvordan det skal bli å komme hjem. Man har lyst å slappe av. Men å stifte familie er arbeid, masse arbeid. Og inneret inne vet jeg at jeg burde sette pris på det han gjør istedet for å klage over han ikke gjør. For det blir jo ikke bdre av det akkurat. En mann liker ikke å tro at han ikke bidrar til familiefelleskapet og når jeg sa det med oppvaskmaskinen så gikk han i forsvar med engang. Det er synd det skal være slik at han føler han må forsvare seg hele tiden når jeg bare vil snakke om ting åpent. Men det er vel slik menn er bygd opp. Jeg lurer litt på hva som er hemmligheten til å få menn til å gjøre mere hjemme, hvordan får du dem gladelig til å hjelpe mere til?
Jeg sitter med en klump i magen på toget og tenker at nå rekker jeg ikke bhg. Toget er framma 10 på halv og barnehagen stenger halv 5. Igjen henter jeg sist, han sitter der i sandkassa og stråler mot meg mutters alene. Alle andre unger har jo gått hjem 
Skulle nesten tro at det var bare han der for verken jeg eller mannen ser noe til de andre ungene. Han leverer med engang de åpner og jeg henter rett før de stenger. Det går akkurat opp med de 2 jobbene vi har. Det er neimen ikke lett hverdagskabal å få til å gå opp…*sukk*
Og dermed stormer han rett fra bilen og til sandkassa i hagen vår og hyler så hele nabolaget hører det fordi han selfølgelig ikke vil bli med mamma inn! Jeg deiser ned i sakkosekken mens lillegutten dunker meg med en leke i hodet. Noen som sa sliten.. Sambo kommer inn døra 10 minutter etterpå og setter igang å snakke om jobben og jeg tenker over at jeg ikke føler meg bra, jeg har litt vondt i halsen
Nå i kveld er halsen verre og jeg håper jeg ikke har fått svineinfulensa.
